Alle kvinners dag!

Opp alle jorden kvinner, gå i tog!

Idéen om en internasjonal kvinnedag blei lansert på  byrjinga  av forrige århundre. Då stod det om kampen om stemmerett.

I Noreg blei dagen feira første gong i  1915  Det var Kvinneforbundet i arbeidarpartiet som heldt eit møte for fred. I 1929 forsvann markeringa.
Under andre verdskrig fann kvinner kvarandre i motstandsrøyrsla og i konsentrasjonsleirar, og markere dagen i løyndom.  I 1948 markerte Norsk Kvinneforbund dagen. Dei møtte mykje motstand og markeringa forsvann etterkvart.

Den nye kvinnebevegelsen tok opp att tradisjonen i 1972  Med Kvinnefronten i bresjen.  Sidan då har dagen vore markert årvisst. Landet over gjekk kvinner i tog 8. mars. Toppåret 1978 gjekk 20 000 kvinner og menn i tog.  Kvinnedagen har vore på topp og nede i bølgedalar. På 1990-talet var det litt ut å gå i 8. mars tog. Dei siste åra har det igjen tatt seg opp då det har vist seg at markering av kvinner rettar trengs.

Alle medsøstre, ha ein fin kvinnedag!!

Afganske jenter feirar kvinnedagen

Til kvinner er vi født. Det la engang

forbannelse og angst i disse ord:

Med smerte skal du føde dine barn

og evig tjene mannen her på jord.

Til kvinner er vi født. Fra mor til datter

steg som et sukk opp gjennom tidens sjakt:

Vær svak og listig, la gråt og latter

være ditt vern mot skjebnens overmakt. -

Vi tapte alltid. Også når vi vant.

På mannens alter måtte kvinnen ofre

den vakre rett til sin forstand, den grimme hjertet.

Men langsomt var det noe som vi lærte.

Med ryggen bøyd mot vold og overmakt

fikk de som ikke stumme bukket under,

en trass i blodet, flammende og het

mot dumhet og mot urettferdighet.

Og langsomt, langsomt lærte vi og se

at også menn er med på hundevakten,

at nesten hele verden er slått ned

av ondskapen og dumheten og makten.

Til kvinner er vi født. Vi ser i dag

tilbake på en jord i blod og flammer,

på seir som kanskje blir til nederlag,

på hurrarop som kanskje blir til jammer.

Det drønner hult i jorden når vi går.

Vi kan gå under neste øyeblikket.

Vi vil det ikke! Denne jord er vår

og siden våre barns. Vi vil det ikke!

Vi vil at livets gode ting skal skje,

at styrken skal gi svakheten sin hånd,

at menneske skal hjelpe menneske.

Vi vet at livet selv vil ha det sånn.

Til kvinner er vi født. Vi lever nær

alt levende. Vi bærer barna frem

mot morgendagen, og vi vil at der

skal tryggheten og gleden møte dem.

                                                                      Inger Hagerup